Vilje og vi

Ja, så ble det noen dager her i Varberg. Været har så langt ikke fristet oss til dra nordover, så vi har “slått leir” her i gjestehavna sammen med noen få andre. Det har vært fint med noen dager “fri”, altså uten de daglige rutinene som er innarbeidet for planlegging og gjennomføring av dagsseilaser. Vi kan sove lenger, kan forlenge morgenkaffen og frokosten, og mellom regnbygene kan vi være turister i Varberg. I går så vi for første gang på turen et TV-program ombord.

Vi har begynt å vende oss til andre priser enn de vi hadde i de baltiske landene og Polen. Nesten alt er dyrere her, mye dyrere, bortsett fra lunsj. Her har svenskene en tradisjon som vi ikke har. De serverer varme lunsjretter så billig at det er mulig å spise ute. Dessuten har denne byen en høyskole med en campus helt nede i havna med kantine som har skilt av en del for eksterne gjester. De serverer tre valgfrie varme hovedretter, dagens suppe, en generøs salatbuffé, ferskt brød og kaffe for 109 kr (pensjonistpris 89,-). Billigere klarer vi knapt å få laget mat i båten.

Nå merker vi at høsten kommer. Det blir kaldere i lufta, men høst betyr også innhøsting. Dagens tur på torget etterlot ingen tvil om det. Fersk frukt, bær og grønnsaker bugner i torgbodene. Men det som først fanget oppmerksomheten vår, var tilbudet av kantareller. Aldri noen gang har vi sett så mye nyplukkede og kortreiste kantareller. Stort mere fristende er det ikke mulig å få dandert et torgbord. Det var umulig å gå forbi. Dagens middag blir altså stekt kantarell, og hva ellers betyr i grunnen ikke så mye. Bordet på bildet er ett av sikkert 10-15 bord med bokstavelig talt haugevis av det samme. Ikke overraskende er det folk med innvandrerbakgrunn som ser verdien av disse ressursene og står for både plukking og salg.