Vilje og vi

Ja, så fikk vi nesten to uker under seil - solseil. Vi må snart ha fått kvoten for problemer nå? På det siste strekket fra Borkum til Norderney merket vi at vi måtte bruke mye mer makt på rattet enn det vi har vært vant til. Det var en titimers tur, og det ble tyngre og tyngre. Vi kom oss pent inn i havna og fortøyde.

Etter ei natt og forhaling til en annen plass, ble styringa sjekket. Roret var ikke lenger til å flytte på!! Vi koplet bort rattstyringa og autopiloten for å sjekke om problemet var der. Det var det ikke. Det var rorstammen som ikke lot seg dreie. Uforståelig som problem. Vi har ikke hatt noen belastninger på roret som kunne forklare det.

Det lokale båtservicefirmaet anbefalte å få dykker ned for å sjekke. Det var bakeren på øya som etter nattas produksjon rykket ut med dykkerutstyr. Han inspiserte og konstaterte at alt så normalt ut med roret, bortsett fra at det ikke var til å rikke.

Hva gjør vi da? De kunne løfte oss med mobilkrana på øya, men hadde ingen vogn til å flytte oss, eller krybbe å sette oss i. Vi måtte taues til fastlandet, som i dette tilfellet er Norddeich, en liten by 5 nm lenger sør. Der er det et verft som kunne hjelpe oss, men ikke før 3. juli. Så derfor altså, mange dager under solseil. Ja, for det trengte vi.

Når vi allikevel måtte vente, så var sommerværet varmt og strålende. Så da var vi nok en gang i feriemodus, i ei hyggelig og veldrevet havn, på ei fin øy. Det var godt å ha syklene med rekkevidde til å kunne utforske bysentrum og øya. Men det er er klart, vårt hovedfokus var å finne en løsning på problemet.

Hva med tauing? De lokale lovte å taue oss inn med en pensjonert redningskrysser, men vi fikk aldri noen konkret avtale, og ga dem opp. Løsningen ble et nederlandsk firma med båter som vi hadde sett i Delfzijl, og som kunne ta turen for å taue oss over. Ikke spør om prisen. Når det ikke finnes andre muligheter, er ikke det et tema. Vi får dessuten en god slump penger fra vår egen forsikring, for slik tauing.

Fredag 30. juni kl 0700 nær høyvann var vi som avtalt klare og ble tatt på siden av slepebåten. Behagelig å overlate jobben til et profesjonelt firma med tre mann ombord. Vi tok morgenkaffen og en enkel frokost mens vi lot oss forflytte ut i den trange renna sørover.

Idyllen tok raskt slutt. Mye svell, krapp strømsjø og sjø fra passerende ferger og servicebåter skapte noen krefter som påførte dem skader på rekka og vi fikk bøyd noen rekkestøtter på styrbord. Da bestemte de seg for å gå over til ordinær tauing.

Det ble også en spesiell opplevelse. Slepetauet røyk tre ganger. Den andre gangen var det nære på en alvorlig ulykke. Tauet traff en av mannskapet på slepebåten i panna. Heldigvis bare noe kuttskader og litt blod, men ellers greit. Det var heller ikke noe særlig for oss å måtte krype fram på fordekket for å feste nye slep flere ganger.

Det roet seg med sjøen, men trafikken økte. For ikke å forstyrre ferger og annet, styrte skipperen utenfor renna og stakene. Det merket vi. Vilje hadde berøring med bunnen noen ganger, før de fikk dratt oss på dypere vann igjen. Resten av turen gikk greit.

Vi ble lagt pent inn mot travelliften i havna og taubåten stakk så fort de kunne, men etter at vi hadde takket hverandre for turen. Vi tror ikke de var spesielt stolte av operasjonen.

På Yacht-Zentrum Störtebeker somlet de ikke. Vi ble instruert om løftinga og før kl 12 hadde de tatt oss opp, og plassert oss i krybbe på verftsområdet. Der puster vi ut nå og ser fram til ei lang og rolig natt med stille regn og god nattetemperatur. Båtlivet har sine sider, og noen ganger kjennes det godt å stå på land, som i kveld.