Vilje og vi

Vi hadde fine dager i Klaipėda og hadde planlagt avreisen på en nordlig bris på torsdag formiddag 25. juli.

Som vi har nevnt tidligere, hadde vi valgt bort den russiske enklaven. For det første er det en lang tur inn til hovedstaden Kaliningrad, og for det andre er det en masse byråkratisk forarbeid for å få lov til å anløpe. Og som om ikke det var nok, russiske militære driver øvelser mye lenger ut enn de 12 nautiske milene som de russiske myndighetene krever som avstand for å passere gjennom farvannet. De militære sover noen få timer om natta, og mens de gjør det, tillater de at vi seiler gjennom øvingsområdet.

Vi gjorde oss noen tanker om hva de ville ha tjent på å ha ei trygg og åpen gjestehavn sørvest for det kuriske neset.

Nok om det, vi gjorde som de aller fleste som seiler mellom Litauen og Polen, seiler forbi, uten russisk gjesteflagg.

Turen ned til første polske havn er på ca. 110 nautiske mil, dvs et døgns seilas, så vær og vind er det fint å ha med seg, bokstavelig talt.

Vi kunne sette seil rett utenfor moloåpningen i Klaipėda, og med en nordvestlig vind dreiende til nord hadde vi en nydelig seilas de første 12 timene. Ved solnedgang (bildet) dabbet vinden, og vi ble liggende med slappe seil uten særlig framdrift. For å komme oss ut av russisk sektor i tide, måtte vi bruke motor inn i polsk farvann. Så satte vi kursen ned i den store Gdanskbukta.

Vi fortøyde i den polske havna Hel tidlig formiddag og kunne unne oss litt søvn etter å ha blitt sjekket inn av en uniformert grensekontrollør og en havnekaptein. Begge hyggelige og gjestfrie, på et engelsk som holdt akkurat.