Vilje og vi

Kuressaare er mer enn et museum. Vi ville se mer, og for første gang på turen var det tid for å landsette våre medbrakte sykler. Vi som kommer sjøveien har en uvane med å tro at det er i og rundt havna at alt liv utspiller seg. Selvsagt er det hyggelig med alt man kan se fra cockpiten. Noen ganger kan vi fristes til å tro at havna også er det viktigste for de som bor her. Det å ta selfier på moloen her ved innseilingen er tydeligvis en egen sjanger og daglig, fortrinnsvis på kvelden, er det ungdommer som skal fotografere seg selv og hverandre der ute (bildet).

Men vi vet jo at det er liv også utenfor havnene. Sykkelen er et utmerket framkomstmiddel for å utforske dette livet. Kuressaare er bygd opp gjennom de vel hundre årene som er gått etter nedbrenningen, til en vakker småby.

Som i de andre estiske byene vi har vært, er det spahoteller, restauranter, kafeer og kunsthåndverk som dominerer. Men her er turismen ikke denne vi f.eks så i Tallinn, med, bokstavelig talt tusenvis av turister for hvert ankommende cruiseskip. Her finnes ikke det. Folk som kommer hit bruker ikke selfiestang eller actionkamera. Her kommer de ikke i grupper på 30 med trådløs guiding på øret og hastverk for å komme igjennom programmet.

Her ser vi ingen japanere, men som i havna, flest finske turister. Det er nært til Finland, det er et billigere land å feriere i, og de har ikke de store språkproblemene. Finner og estere kan forstå hverandres språk. Det er vel også noe innslag av svenske turister. De har jo vært en del av estisk historie og det finnes nok etterkommere som oppsøker disse stedene.