Vilje og vi

Vi takket havnesjefen for et hyggelig opphold i Kuressaare og dro sørvestover. Vi var på vei mot vår siste havn i Estland, Mõntu, ei lita EU-finansiert havn helt nede på spissen av sørvestlandet, noen kilometer fra fyret Sõrve tuletorn, som viser veien inn i Rigabukta.

Mõntu har ei havn og ikke mye mer, men ei god og trygg havn. Tidligere fiskehavn og nå i tillegg ei helt nybygd gjestehavn med en standard som andre kan misunne dem. Planen er at fiskehavna som etter estisk målestokk er dypvannshavn (6 m) skal gjenoppta fergeforbindelse med Ventspils i Latvia.

Vi innledet besøket i Estland med å omtale den estiske motstandskampen, med sang som våpen. Her vitner minnesmerkene om at det har blitt brukt alle slags våpen. Vi kunne ha laget en lang historie med tapstall og slagsteder her ute på denne strategisk viktige halvøya. Det skal vi ikke. I stedet avslutter vi oppholdet her med å la Õie-Maria Tehu bli husket som symbolet på den syngende revolusjonen. Her nede på stranda med utsikt mot havet er det satt opp en minnebenk etter den lokale trekkspilleren og tonekunstneren. Hun feiret sin 50-årsdag i et fritt Estland. Vi kjenner ikke historien og vi forstår ikke ordene i verset på benkeryggen, men hun må ha vært elsket av de som bor her. Takk Estland.

Vi seiler videre til Ventspils på vestkysten av Latvia.