Vilje og vi

Vi er i Litauens eneste farbare havn mot Østersjøen, Klaipėda. Det betyr at dette er en by litauerne investerer i, på alle måter. Det betyr fiske, det betyr handel og det betyr transport og fergeturisme. Her er det togforbindelse til de største byene inne i landet og det er internasjonal flyplass rett nord for byen.

Selv om historien her likner på den vi har beskrevet i andre byer her i Baltikum, så er det så mye mer denne byen og omlandet har å by på. Den har selvsagt sine museer og monumenter for å holde historien levende, men i tillegg en beliggenhet og natur som krever oppmerksomhet og gjerne et besøk.

Der båtene går inn fra havet, begynner den kuriske lagunen. Store vannveier sørover bak det berømte kuriske neset, kjent som Baltikums flotteste sandstrender. Det er en tatt inn på UNESCOs verdensarvliste. Grensen til den russiske enklaven er som en barriere tvers over lagunen, der det i 2019 fortsatt er visumtvang for å komme inn. For oss som seiler, er det også slik at de, når vi skal videre, jager oss minst 12 nautiske mil utenfor kysten for å passere. Gudene vet hva de er redd vi skal se eller oppleve. Det er et paradoks at de fortsatt holder seg med et eget jernteppe.

Bildet av kartet er hentet fra wikitravel.org.