Vilje og vi

Vi har fortsatt det fineste sommerværet vi har hatt på hele denne turen. Det er deilig å kunne seile i bare T-skjorte nå helt i slutten av august. Ulempen er at vi også mister “motoren”. Det stabilt varme været er også nesten helt uten vind. Når båten ikke får mer vind i seilene enn til et par knops fart, blir det litt for lange dager å seile med de avstandene det er mellom havnene.

Så nok en gang måtte vi ha hjelp av “jerngenoaen” nordover i Øresund. Akkurat i dette farvannet er vi også helt avhengige av å ha fart og manøvreringsevne. Øresund er så trafikkert at bare det å krysse separasjonsonene for syd- og nord-gående trafikk krever sitt. Her går de aller største skipene som skal anløpe store havner i Østersjøen.

Vi kom oss over på svenskekysten og gikk nordover mot Kullen, fyret som er skillet mellom Øresund og Kattegat. Det ligger høyt oppe på odden som peker ut i Kattegat mot nordvest.

Vi er nå på den samme ruta som vi gikk i mai på vei sørover. Den lille havna Torekov i svenske Halland er målet for dagens etappe på snaut 30 nautiske mil. For oss var dette stedet da en ny oppdagelse.

Vi skrev litt begeistret om en helt skjermet indre havn og et hyggelig lite samfunn, beskyttet mot Kattegat av Hallands Väderö. For mange bare ei helt vanlig øy med et litt merkelig navn, men for oss som seiler, ikke bare ei øy, men et kjent værskille. Været er viktig for alle som ferdes på sjøen, og her i disse traktene er det Sveriges Metereologiske og Hydrologiske Institutt (SMHI) som gjelder. De melder været i noen geografiske inndelinger som sikkert er meteorologifaglig begrunnet. Sør for oss har dette vært vært: Fra Utklippan til Hallands Väderö, og videre nordover blir det: Fra Hallands Väderö til Nord-Koster. Så her ligger vi fortøyd midt i værskillet.

Torekov innfridde også denne gang. Sist vi var her, var det i forkant av båtsesongen. Nå er vi etterkant. Det betyr god plass i havna og en rolig stemning. Det gode inntrykket ble ytterligere styrket da vi rett før mørket kom på fredagskvelden hørte lyden av det vi trodde var ei hardingfele. Nydelige toner strømmet ut over havna. Det var ei lokal kvinne som spilte Hallands egen musikk. Det kunne like godt vært norske folketoner. Hun satt med flatfela si på en benk ved museet og fylte havna med musikk. Det gjorde hun så bra at det travleste bar- og spisestedet i havna skrudde av musikken fra sine egne høyttalere og lot henne få spille uforstyrret. Publikum var ellers ikke stort. I havna var vi bare to tyske, en svensk båt og Vilje.

Kvelden var like varm og stille som de foregående. Så varm at det fortsatt var aktivitet på badebrygga rett utenfor havna (bildet).

Vi sovnet tidlig for å være klare til neste dags etappe opp til Varberg. Der ligger vi nå, og skriver 1. september.