Vilje og vi

Vår siste polske havn for denne gang er Świnoujście. Denne byen ved elva Świna skiller de to øyene Usedom og Wolin fra hverandre. Her starter også leia til Szczecin (Stettin). Vi er nå bare noen få steinkast fra grensa til Tyskland.

Ankomsten var omtrent som da vi var her for to år siden. Vi skrev litt oppgitt om en havnekaptein som håndskrev alle ankomster inn i en diger protokoll. Det tok sin tid. Forskjellen nå var at de hadde innført et nytt datasystem for registrering. Nå var det betraktelig verre. En helt data-ukyndig havnekapteins debut på en ny datamaskin og et nytt system skapte køer, lange køer. Hilde tok oppdraget og slapp med ca 50 min på et trangt havnekontor mellom oppgitte og frustrerte skippere for å få registrert båtens navn, lengde, nasjonalitet og hvor mange vi er ombord.

Det ble en kort, men hyggelig lørdagskveld fortøyd litt langt ut mot hovedleia, med den uroen det fører med seg. Vi sov allikevel godt og fikk en fin søndag i byen.

Så på ettermiddagen skjedde det noe som vi ikke har erfart før. Det kom en polsk alert-melding på SMS. Den lød slik: Alert RCB: Warning! 12/08 in the morning unexploded naval mine will be transported from the Szczecin Lagoon to open sea. Follow the authorities instructions.

Instruksjonene som vi etter hvert klarte å finne, bare på polsk og som vi derfor måtte oversette til norsk med hjelp av Google, gikk ut på at det var transport av en tysk mine og en engelsk torpedo fra andre verdenskrig, på elva, tvers igjennom Świnoujście og ut i rom sjø. Sikkerhetsavstanden var 200 meter, så det var altså snakk om evakuering. Vi vet ikke hva som skjedde andre steder ved elva, men vi lå akkurat utenfor sikkerhetsgrensa og kunne bare forholde oss rolige mens havnesjefen, støttet av ridende politi, gikk bryggelangs med megafon og opplyste om at det var en evakueringssituasjon. Klokka ti var transporten utført. Vi hørte ikke noe smell, så det gikk nok bra.

Nå ligger vi godt fortøyd langt inne i havna og plages verken av byråkrati eller mineryddingsoperasjoner. Det er ei fin havn og en hyggelig by. Men også her blir vi stadig påmint den blodige historien denne kysten har. Bare en liten spasertur fra havna er det et gammelt festningsverk til forsvar av innseilingen. Fortet er nå et hyppig besøkt museum.

Polakkene er med god grunn stolte av sine bragder i motstandskampen. Vi fikk det repetert her. Denne festningen ble inntatt av tyskerne og benyttet som treningsleir for tyske soldater. Og det var akkurat disse soldatene som deltok i kampene om Westerplatte som vi omtalte tidligere, der polske styrker gjorde en heroisk innsats for å forsinke fremrykkingen mot Gdańsk. Vi undrer oss på om alle de tyske seilende pensjonistene som er totalt dominerende i denne havna, gjør seg noen tanker om dette.

Folk her sørger for at historien ikke glemmes, men gjør den også lettere å leve med. I selve festningsverket er det en førsteklasses og velbesøkt restaurant, som serverer polsk tradisjonsmat (bildet).

Neste stopp blir ei tysk havn. Vi har ikke bestemt helt hvilken, men planen er å fortsette turen vestover i Tyskland mot Stralsund og derfra til det sydfynske øhav og videre opp i Storebælt. Det har vært ei fin tid og en fin tur i Polen. Nå blir det interessant å se kontrastene til land vi kjenner bedre enn Polen.