Vilje og vi

Vi flyttet oss til Kungshamn i en kuling fra sørvest. Det var en riktig avgjørelse. Vinden bare tiltok og varierte gjennom tre døgn mellom liten, stiv og sterk kuling, med storm i kastene. Ikke bare vindstyrken økte, men også vannstanden. Når det presses så mye skagerakvann inn i ei lita havn, kan vannet bli så høyt at det gjør det vanskelig både å fendre og fortøye. Det gikk bra. Vannet steg aldri så høyt at vi måtte foreta oss noe spesielt.

Med slike forhold sender vi varme tanker til de gamle steinhoggerne her på denne kysten. Den røde granitten som kjennetegner hele Sotenäs kommune var i mange år den viktigste eksportartikkelen og inntektskilden. Det er utallige praktbygg i både inn- og utland som står støtt på Bohuslängranitt.

Det første steinbruddet ble anlagt rett utenfor Hunnebostrand allerede i 1863. Det leverte kaistein til store havner som Wilhelmshafen, Kiel og Hamburg. Om det var de som leverte til Kungshamn vet vi ikke, men vi takker uansett for at vi sov trygt bak bølgebrytere og kaianlegg hugd ut og steinlagt med den samme granitten.

Vi lot kulingene blåse fra seg før vi tok turen gjennom Sotekanalen for å finne en bøyeplass for natten. Den sure nordavinden lokket oss i stedet inn til en lun bryggeplass i Hunnebostrand med utsikt til steinhuggermonumentet (bildet). Vi ble der over natten.

I skrivende stund ligger vi fortøyd i Hamburgsund og fornemmer forventningene til startskuddet for årets hummerfiske. Første mandag etter 20. september, kl. 0700, braker det løs. Dette er høytid i Sverige.