Vilje og vi

Ivrige følgere av bloggen vår husker kanskje at vi skrev en liten side om hva vi oppfatter som en langtur. Meningen var å gi leserne en formening om hvordan vi tenkte om den tiden vi hadde satt av til å være ute. På mange måter et lite oppgjør med den siden av turseiling som vi ikke er så opptatt av; utseilt distanse. Vi har en forestilling om at opplevelsene kan være like store uansett hvor og hvor langt du drar. Hva er derfor mer naturlig enn å begynne med det spørsmålet som mange seilervenner har stilt oss etter hjemkomst: Hvor langt kom dere?

Der har vi det! Turens vellykkethet måles i lengde, dvs. fjerntliggende mål. La oss derfor begynne med dette. På det året vi var ute seilte vi i underkant av 4000 nautiske mil, mange og innholdsrike mil. Men skulle vi bruke dette som uttrykk for turens velykkethet, ville vi nesten måtte si at turen ble mislykket. Vi kom ikke langt nok. Vi velger å fremstille det på denne måten for å få leserne til å være med på å avsløre denne matematikken som helt uegnet, i det minste for oss, og i særdeleshet for denne turen. Vår tilnærming har vært og vil fortsatt være at vi seiler for å oppleve, lære og erfare både underveis og i havn. Sjøveiene vi kan velge gir alle de utfordringene og opplevelsene vi kan ønske oss, og nye havner kan være like spennende om de befinner seg i nabofylket eller under fjernere himmelstrøk.

Vi vil gjerne legge særlig vekt på dette som for oss er en viktig forutsetning for å nyte turseiling som hobby og lidenskap. Det var godt med et friår etter mange år i et arbeidsliv som tiltakende dyrker hysteriet med målstrukturer og enkle målemetoder. Der alt skal brytes ned fra visjoner til millimeternøyaktige individuelle mål, og du skal måles og veies på disse til det hinsidige. Båten skal være et fristed, der visjonene er det eneste vi trenger, så herlig luftige som bare visjoner kan være. Så kom for all del ikke hjem fra seiltur og vær skuffet over at dere ikke kom langt nok.