Vilje og vi

Det er mange måter å leve på ombord. Vi har beskrevet dagliglivet som ganske normalt, og så komfortabelt som mulig på den begrensede plassen. Vi er alene og trenger ikke å ta hensyn til andre. Vi kunne ta de kontaktene vi ønsket, eller ikke ønsket. Noen vil tenke at det blir et litt bortgjemt eremittliv, overlatt til oss selv uten kontakt med andre og omverden. Men nei, vi lever i en digital verden som har åpnet opp for grenseløs kommunikasjon. Det tilbys nettløsninger, datamaskiner og smarttelefoner som gjør livet enkelt.

Vent nå litt. Dette er bare på papiret. Vi må dessverre innrømme at vi fortsatt har en vei å gå og en jobb å gjøre for å være der de store nettleverandørene sier at vi allerede er. Det kunne blitt en bok av arbeidet med å være på nett på denne turen. Vi hadde gjort alle forberedelser så godt som det var mulig å gjøre. Her i Norge er vi godt stilt, med godt utbygde nettløsninger, men allikevel store hvite flekker på kartet.

I Sverige tenkte vi at vi skulle få glede av vårt ICE-net-abonnement som var anskaffet nettopp for å sikre tilgang i de områdene av kyst-Sverige og Danmark som har dårligst dekning. Nå skal vi ikke klandre svenskene for en sammenhengende rekke av problemer med det medbragte systemet, som endte i diagnosen defekt ruter. Vi fikk byttet den på en av turene hjem, men fikk aldri den dekningen og det tempoet som er i nærheten av å være tilfredsstillende. Vi har derfor slått opp med ICE-net og flørter med Telia.

I Danmark var det gode løsninger for datatrafikk (kontantkort) som et samarbeid mellom Telia og Superbrugsen, som finnes over hele landet. Den eneste lille haken var at ingen av de butikkansatte visste at de hadde dette produktet. Det ble noen komiske situasjoner av at vi som farende fanter først måtte fortelle dem at de hadde det, til store protester. Så insistere på at de hadde det, og til slutt hjelpe dem med å finne det fram på butikkens PC-oppsett og forklare dem hva det var.

Tyskland var enda vanskeligere. Vi ville være føre var, og tok bussen fra Sønderborg til Flensburg for å sørge for at vi skulle bli online når vi krysset grensen. Vodafone var anbefalingen. Det var et litt selsomt møte med en selger, som nok kunne selge, men der stoppet også kunnskapen. Med en forsikring om at nå skulle alt virke, var vi lattermildt oppgitt over servicenivået (les kunnskapen), men kom oss på nett. Og pene i tøyet var de, det skal de ha. Via Vodafone-butikker i Kiel og deretter Rendsburg klarte vi å få bekreftet mistanken om at det eneste som fungerte uten problemer var betalingssystemene.

Vår oppsummering er at vi har medlidenhet med de som ikke har noe bakgrunn fra det å jobbe med datasystemer. Vi regner oss begge som ganske erfarne, men vi møtte utfordringer som nesten var for store til å legge tid og penger i å løse.

Vi klarte oss tross alt bra og hadde stort sett dataforbindelse på hele turen. Nå skal det sies at det er en god utvikling med utbygging av havnenett. Mange gjestehavner har gode nettløsninger, ofte inkludert i havneavgiften.

Skulle vi våge oss over i politikken, så må vi si at det er et tankekors at vi har et EU som ikke har klart å få til sømløse overganger mellom landene på dette området. Man behøver ikke være rakettforsker for å forstå hvilke åpenbare gevinster det ville gi om vi fikk en helhetlig løsning for hele EU-regionen.

Vi klarte oss greit med dataløsningene, men til noens trøst kan vi innrømme at noe av de vi hadde størst glede av, var å ta turen til butikken for å kjøpe lokalavisene.

For det første er det hyggelig med papiraviser ombord, og for det andre gir det et godt innblikk i de lokale forholdene og en svært effektiv oppdatering på hva som skjer, både lokalt og nasjonalt. Det virker som om lokalavisene, også i Danmark og Sverige, særlig i utkantområdene, har en god forankring i lokalbefolkningen. De er dermed en særdeles viktig og interessant kilde til å forstå de stedene vi besøkte.