Vilje og vi

Vi er takknemlige for at vi har en kultur her i Nord-Europa for å holde seilskutetradisjonene i hevd. Vi fikk dessverre ikke med oss Tall Ships Race i sommer. Vi var i tre av de havnene som var treffpunkter for seilasene, men aldri på samme tid som skutene (Aalborg, Esbjerg og Harlingen). Vi kunne trøste oss med å følge rapportene fra Statsraad Lehmkuhls seilas over Stillehavet. De er nå ankommet Japan.

Her i Nederland har vi tidligere omtalt tradisjonsbåtene som blir holdt i hevd av entusiaster. I Dordrecht hadde vi en nabobåt som hadde seilt i mer enn hundre år, men som så ut som om den var kommet rett fra verftet. De er overalt her i Nederland og utgjør en seilings- og vedlikeholdskultur vi bare kan misunne dem. Med all respekt for alt utrettelig kvalitetsarbeid for å bevare kystkulturen hjemme, så er dette større.

Så møtte vi igjen denne begeistringen for seiling og skuter her i Willemstad. Vi er blitt her noen dager for å reparere en fot som misliker å bli trådt på. Det er ikke bra for føtter generelt og spesielt ikke på seilbåt. Som hell i uhellet var det invitert til shantyfestival akkurat her, et par steinkast fra havna. Fra tre scener og 12 kor ble det sunget sammenhengende i fire timer i fantastisk vær denne søndagen. Lyden bar godt helt ned i cockpiten. Og sangerne var ikke nybegynnere. De så ut og hørtes som om de hadde seilt og sunget et langt liv.