Vilje og vi

Vi havnet altså i ei havn på et sted vi knapt nok visste fantes. Det vil si, etter noen døgn på Norderney, skjønte vi at dette stedet er fastlandsforbindelsen til øya, med et stort antall fergeanløp daglig. Særlig nå på denne tiden.

Her er det ferieleiligheter og rom til leie over alt. Det kan vi bevitne, for vi måtte selv bruke dem i noen døgn. Det å bo ombord i båten på land er stort sett uproblematisk, om enn litt mer upraktisk. Det vi erfarte denne gangen, var at vinden gjorde det ukomfortabelt ombord, særlig etter at vi fikk en «red alert» med alarm på mobiltelefonen, med varsel om vind opp i orkan styrke. Det er mye vind i dette flate landskapet. Med en stor rigg som fanger mye av den og lager en konstant skjelving i skroget, blir det ubehagelig å være ombord, og særlig sove ombord. Vi valgte derfor å leie oss et rom på land mens den kraftigste vinden herjet.

Norddeich er ikke bare turisme. Vi hadde særlig glede og nytte av to andre næringsaktiviteter, fiske og vindkraft. Et såvidt stort firma som Störtebeker lever av kunder. Det er ikke sånne som oss. Fiskerne og serviceflåten for vindmølleparkene her ute er de store kundene her. Det betyr inntekter, men også kompetanse. For å betjene krevende kunder, kreves det dyktige fagfolk innenfor hele den maritime sektoren. Det hadde vi nytte av.

Så er det en annen side av fiskeriet her i havna, som vi også hadde god nytte av, fangstene. Ikke noe annet sted på denne turen har vi hatt tilgang til et spisested med så gode råvarer, så godt tilberedt og til så lave priser. Det er en velsignelse å oppleve slike steder, sammen med en kø av andre fornøyde kunder, og slippe å være prisgitt dårlige pizzasteder.

Et skår i gleden er at fiskerne (også) på dette stedet er truet. EU har vedtatt en dato for avvikling av fiske med bunntrål. Protestene har kommet i form av en massiv aksjon under navnet: "De svarte kors". På bildet ser dere den symbolske demonstrasjonen i fiskehavna, med åtte svarte kors, med navn på båtene.