Vilje og vi

Fornøyd med å ha fått pumpa fiksa, gjorde vi oss klare for en pinsedagstur videre nordover. Samme vær, samme forhold. Vi hadde bestemt oss for ikke å stoppe i Harlingen, men gå litt østover i kanalen til noe som i beskrivelsen så ut til å kunne være en natthavn. Det var det ikke. Ei falleferdig trebrygge i en nedslitt marina, eller liknende.

Vi valgte å gå videre, vel vitende om at havnemulighetene for oss før Leeuwarden var tilnærmet null. Vi trenger jo to meter vann for å flyte, og det er litt i overkant for de få marinaene som tilbyr gjesteplass i kanalene i Friesland. Da får vi bare nyte turen i noen timer inn til en dyp nok havn i Leeuwarden.

Dette er en del av Nederland med mye nord-sør-trafikk på veiene, og med en kanal som går vest-øst, blir det mye bruer. Nå har vi jo så god rutine med venting, oppkall, venting, og enda mer venting før signal for passering. Vi fortøyde etter åtte timer underveis, ved kulturhuset i Leeuwarden. Akkurat nok vann til å flyte og med et flott speilbilde av Vilje (og fotografen) på glassfasaden. Vi stoppet bare for natten og tok turen neste morgen mot Dokkum.

Som alltid her i innlandet er det bruenes rytme som bestemmer. Kl.0900 var første åpning, og de som vil først ut henger på her. Vi kom oss effektivt gjennom de tre bruene som måtte forseres for å komme ut av byen. Turen videre var som de foregående dagene, kald vind i mot. Det er full seilbekledning for å ha det komfortabelt. Fortsatt er det brupasseringer som bestemmer framdriften. Bortsett fra at noen vipper og noen svinger, ser de helt like ut. Et kuriøst innslag er de som fortsatt har en betalingsordning med mynter i en tresko i "fiskestang" fra bruvokterens kontor. På hele turen har det bare vært ett unntak fra den tradisjonelle bruutformingen. Brukonstruksjonen som lokalt kalles «Hand van God», guds hånd (bildet), er et godt eksempel på at det er mulig å formgi bruer på en mer interessant måte enn vi er vant til. Formen gjør at den oppfører seg som et lite dansenummer når den svinger opp og ned igjen.

Vi er nå i den grunneste kanalen på hele Staandemast Route, og det er derfor hyggelig at den lille byen Dokkum har skjønt og tatt ansvar for oss med dyp kjøl. En 100 meter lang longsidebrygge er øremerket for seilbåter. Det var god plass, midt på dagen 2. pinsedag.