Vilje og vi

Vi har nå fått det som vi ønsket oss, men ikke torde håpe på, et høytrykk. Vi kunne fortsette vestover i Lofoten i strålende sol og nå også varme! Både Værøy og Røst er innenfor rekkevidde. Vi bestemte oss for å la dagsturen stoppe i Reine, ikke langt fra Lofotodden. Det angret vi ikke på. Det ene høydepunktet avløser det andre. Maken til havn! Beskyttet av to naturlige ytterbassenger fortøyde vi i Reine indre havn ved en liten flytebrygge for gjester. Her fra cockpit er det et par hundre meter over til fjellene som bokstavelig talt omslutter oss. De stiger rett til værs 800 meter.

Reine er også et ettertraktet turistmål, men annerledes enn Henningsvær. Det virker som om flertallet er turister som har naturopplevelser og ikke shopping som mål. I kikkerten kunne vi se folk på toppene ved solnedgang, så her er det turvandrere og fjellklatrere som virkelig er i naturen. Rundt oss er kajakker i flittig bruk, både til korte dagsturer og ekspedisjoner ute ved kysten og opp i strømmene. Noe annet som kjennetegner Reine er at det virker velstelt og veldrevet over alt her. Bygningsmassen er vedlikeholdt og alt av nybygg har tatt vare på det opprinnelige. Det er sjelden å se et rorbuanlegg med 136 senger som her, som føyer seg fint inn i dette lille samfunnet, med bare vel 300 fastboende. Selv Statoil-stasjonen her inne på brygga framstår som et godt eksempel på vellykket innpassing av et nødvendig servicetilbud i et tradisjonelt fiskevær. I skrivende stund er klokka 0900, mandag 17. august, og vi nyter morgenkaffen i cockpiten i skyggen (!) av sprayhooden. Det er helt blankt hav her inne og vi planlegger bunkring av diesel og turen ut til Værøy. Moskenstraumen her ute ved Lofotodden er så stri at en må beregne avgang i forhold til tidevann for å få nytte av den, og ikke det motsatte. Nå forlater vi snart den delen av Vest-Lofoten som har veiforbindelse til fastlandet.